TIDEN FLYR poesi 21/13 (kp.1) *Sigve Lauvaas

Tidssonekart-ill

Atlanterhavsveien-ill

1.

GLEM IKKE

Glem ikke kjærligheten.

Den vil kommunisere med deg.

Altfor mange skjebner går til grunne,

Av mangel på kjærlighet.

Jeg føler meg ofte som et takkekort.

Det skal så lite til for å oppmuntre.

Et glass rent vann gjør dagen velsmakende,

Og vennskap gror over alle grenser.

Glem ikke morgenlyset,

Som tar imot ditt ansikt og din hånd.

Skjønn er du mellom liljer og lyng.

Som en stjerne danser du om natten.

Glem ikke røttene, som livet utgår fra.

Hver grein har sine røtter.

SPRÅK

Den som ikke har språk, kan ikke se

Poesiens gylne ansikt.

Hver dag blir jeg berørt av lyset,

Som møter meg med andakt.

Om jeg leser ordene fra høyden,

Er jeg like vis.

Den som forstår språket,

Vokser i kjærlighet til sin neste.

Himmelen og jorden favner oss.

Vi er svøpt i samme laken.

Om nettene drømmer jeg om en åker

Som vokser over alle grenser.

2.

GAMMEL

Å være gammel forteller ikke så mye

En septembernatt.

Om speilet sier over 30,

Kalde føtter, uten rift på damer,

Og altfor uflidd, gir det ingen sommer.

Det begynner å skrante med hukommelsen,

Brillene fallerer i min beste alder.

Damene går forbi, og vet nok

At jeg er en gammel patriark

Fra historien, som seiler hjerteløst

Mot strømmen.

Å bli gammel er en privatsak alle må bry seg om,

For det har med pensjonen,

Som virkelig er betalt inn for lengst

Når en er blitt 60

Og ikke kjenner noen å snakke med

I ensomheten bak fire vegger.

MISFORSTÅELSE

Jeg hører de sier ensom,

Men det må være en misforståelse,

For jeg har betalt inn mange penger på konto

For å ha selskap i alderdommen.

Klær er det ikke så farlig med,

For jeg er stort sett inne

Bak tykke gardiner.

Men dokteren sier lyset helbreder,

Så jeg må nok se litt på fuglene

Som alltid er i godt humør,

Så små de er.

Ensomhet er ikke å være alene.

Der tar vitenskapen feil.

Å tenke på noe stort og ekte, som en nydelig dame,

Får meg ned på jorda, og gjør det enklere å leve

Sosialt, med eller uten nærkontakt

Og utsikt til havet.

3.

REGN

Velkjent regn kommer

Og vanner jorden.

Mine klær blir også vannet.

Klissvåt går jeg i regnet

I ensomhet.

Hadde jeg vært et tak,

Kunne jeg tatt imot regnet med ro og verdighet.

Nå må jeg inn for en tørk mellom fire vegger.

Men regnet banker på

Og krever oppmerksomhet

Som et lite barn, som hvemsomhelst.

Uten klær ville jeg bli naken.

Regnet kunne satt seg fast

I ensomheten på jorden, og blitt til en bekk.

Stadig kommer regnet fra nye vinkler

Og presser seg frem fra skyer og basseng

Med tusenvis behagelige folk

Som romsterer på stranden eller i parken,

Hvor trær og busker suger til seg

Som små barn.

ARBEID

Når regnet høljer ned

Må jeg arbeide med mine poetiske skrifter,

Som trykkeriet tar seg av som en barnehagetante,

Sirlig og forsiktig, ord for ord

Til en deilig småkakedeig som lyser opp hverdagen,

Så arbeidet kan gå videre, mens tiden flyr.

4.

MILD LUFT

Nå er luften mild. Vi flyr

Gjennom alle land,

Og trenger inn i gamle hus

Som tørster etter luft og ord.

Jeg er en fattig, gammel mann

Som flyr fra fjell til fjell

Og favner morgenrøden der

Hvor himmelen er god og varm.

Jeg kjenner ikke deg

Som kommer med ditt ørkenskrin

Og lengter etter vann,

Men du er også en av oss

Som flyr fra sted til sted

Som skyggen av en landingsplass.

JEG LEVER

Jeg lever slik at de kan se

Blomster i hagen, at noen synger

Mellom gamle epletrær,

Der vinden kastes hit og dit

Av høye fjell og hav.

Jeg lever ganske nær en vegg

Av hard betong,

Og kjenner kulden som et arr

Som aldri gror.

Jeg smiler som en gammel mann,

Og mener livet flyr som dugg for sol,

Og skriver poesi

For dem som lever mellom oss

I kjærlighet og synlig stas.

5.

SMIL

La meg smile.

De gamle må smile litt over livet

Som raser i vei på asfalten

Og i luften, over høye hus og fjell

Der isbreen roper

Mens noen elsker på stranden,

Forsikret om godværet

Som strømmer til fra havet.

Å smile gjør godt.

Det får oss til å le noen ganger,

Som bokhandleren i Nablus

Eller fiskeren i Lofoten.

Vi kan bare smile på veien,

Så vi ikke glemmer barnet som er født,

Og rosene på marken,

Alle fuglene.

La meg smile av poetene, som legger ord til rette

Som fisk på disken, som blåbærkurver.

Dagen lang smiler jeg som sol eller måne,

Over alle som vandrer og forteller om livet som flyr,

Beruset av honningkaker og mineraler

Som skal hjelpe for alderdommen.

Jeg smiler.

Og der finnes ingen steder jeg kan dra smilet tilbake

Før ved solnedgang, eller når alle mennesker blir samlet

Til avskjed, og må ha trøst av en oase

Før lyset kobles ifra.

Jeg smiler hvert sekund for det usynlige som lever

Og gjør hverdagen til en høytid.

Jeg smiler over ditt ansikt og dine lepper,

Og ønsker deg velkommen så lenge jeg kan fly i dine armer.

laus13@live.no