TIDEN FLYR poesi 21/13 (kp.3) *Sigve Lauvaas

Kveldsstemning-ill

11.

MØTE

Jeg ville gjerne møte den ene

Enda en gang,

Slik tenker mange i kveld

Mens skyene flyr over himmelhavet.

Jeg ville gjerne se den ene ved høylys dag,

Og kjenne pusten og varmen

Fra mange våkenetter i fjellet.

Jeg har en indre lengsel å møte den ene

Før alle veier blir lukket

Og drømmen ikke lenger er frodig.

Som en fugl med åpne vinger kom hun,

Og reiste som et brev i det blå,

Før jeg ante det var alt.

TÅRN

Fra tårnet flyr tankene.

Her sitter vi i historiens landsskap

Og nynner som bølger fra havet,

Og sender ekko til månen.

Vi lyser for hverandre, snakker ord

Som slipes og poleres til ja eller nei

Om veivalg, og alt mellom himmel og jord.

Ordene flyr fra det høye til det lave,

Og forteller om det indre livet

Som fortæres på veien til de levendes land,

Som blir synlig i horisonten

Som lyser av kjærlighet til den ene

Som ringer i klokkene når jeg kommer.

12. 

KIRKEN

Kirken har lukket sine dører,

Og taket er himmelhøyt.

Menneskene finner sine veier.

Men det skal komme en tid

Da flammene flyr høyere opp

Før luften blir klar.

Kirken flyr med et veldig brus

Gjennom luft og skog.

Og fjellet lyser historie fra himmelsol

Til en levende menighet

Som ikke er gjort av menneskehender.

Det vrimler av levende kirker

Over alle kontinent.

Kjærligheten former våre hjerter

Så vi blir frukthager for hverandre,

Som det var i begynnelsen.

KANSKJE

Kanskje har noen vekket meg,

Eller var det månen?
Kanskje noen drømmer mitt navn

Som en deilig frukt?

Jeg er halvferdig, og urolig for hvem

Som drømmer hva. Kanskje

Må jeg bevege meg litt,

Så ikke alle kan se mitt ansikt?

Kanskje får jeg mer makt med den ene

Som reklame for velsmakende frukt og bær?

Jeg er kanskje litt opphengt i

At jeg ikke makter noe alene.

Kanskje er det livets lodd å ha noen ved siden av

Når en glemmer sine egne hensikter

Med livet fra A til Å?

Kanskje noen drømmer om meg i natt

Før alle stjerner slokner?

13. 

BLOMSTER

La blomstene danse.

Se blomstene flyr med vinden.

Mitt liv er forvandlet.

Jeg flyr som en blomst over alt.

Min elskede flyr mellom stjerner

Og danser som korn på strå.

Jeg stanser, og ser i det fjerne

En blomst som higer mot Gud.

Hva gjør vi her nede, blomster?

Bær meg i dansen din.

Fly meg mot himmelbuen.

Jeg flyr som en sommerfugl.

La blomstene danse mot månen.

Lær meg å danse med latter og sang.

Hjelp meg å se gjennom briller.

Jeg flyr som en blomst i det blå.

DE RIKE

De rike beveger seg

Fra konti til konti, fra nakne trapper

Til høye hus.

Og frosten river og kulden dreper

En ensom ridder med gull og sølv

Og eventyr.

De klorer penger og jager livet,

Og sitter nakne igjen

I tomme hus.

Der er trapper. Og døden skjenker

Den rike en bauta

Før sjelen flyr.

14.

SOL

Når solen tørker inn

Og alle er likegyldige om alt,

Da løsner hengslene i verden

Og husene blir tilstøvet.

Når forbannelsen kommer

Og himmelen blir tettpakket med rovfugl,

Må menneskene krype til korset.

Der finnes ingen alternativ.

Når jorden krymper

Og alle er i samme båt på havet,

Kan bølgene fort gjøre slutt på reisen

Mens lyset tørker inn.

ORDENE

I dette rommet kan du sove

Med bokstaver til en ny sang.

Du kan sove til papiret er ferdigskrevet,

Og tonene løfter taket

Så stjernene kommer inn.

Du kan nynne i søvne og smake på ord

Og leske din tørre strupe.

Her kan du drømme et eventyr

Og synge om alt der ute.

Og månen titter i vindusglass

Og kysser ditt hjerte, din munn.

Og ordene fosser ved morgengry

Som stråler fra sol med himmelgull.

En engel skal åpne døren din

Til mysteriet,

Så sangen kan lyde i hele verden

Og ordene kan finne sin plass

Mellom engler og Gud.

15.

STEMMEN

En stemme om troskap lyder,

En sang fra en ukjent planet.

Kanskje det er noen som elsker meg

Bak skyer og høye hus?

En stemme går gjennom verden

Og omslutter oss med sang.

Det lyser fra alle stjerner i kveld.

Gud synger om paradis.

En tone vekker mitt hjerte,

Og stemmen er nær som en venn.

Med kjærlige ord blir jeg løftet

Som barnet mot himmelen.

HEI OG HOPP

Hei og hopp. Jeg har løpt fra et ord.

Nøkkelen til alt er en gåte.

Jeg vet ikke om jeg har visdom nok?
Men nå er jeg nødt til å gråte.

Jeg kan ikke se hvor veien blir av?

Jeg har tenkt meg så langt, der ute.

Jeg hopper strikk, og smiler og ler,

Og glemmer at jeg er i rute.

Vi flyr i et tempo ingen forstår.

Bare Gud kjenner strikken til barnet.

Men snart klippes navlestrengen av.

Da flyr vi nakne mot stupet.

Men redningen finnes, en fallskjerm for deg

Som strever med livet og jobben.

En rose til alle, for glede og smil

En himmel for sjelen og kroppen.

16.

VERDEN

Verden går i ring.

Det lukter vår og høst.

Vinduet er åpent, og alle går en tur.

De grønne blader vitner om livet.

Alltid denne soltørk, en strålestrøm mot jord.

Stjerner kysser barnet som sover.

Alltid denne byen som raser vilt av sted,

Og vinteren har isras, og noen stryker med.

Verden går på meier, og slipes på sin tur.

Det glitrer over heien av månestøv.

Og motorhester hyler bak sving og bakketopp.

Snart er det til dans og selskap

For sommerfugl og frosk.

Verden flytter grenser, og ingen vet hvor hen.

En dag er verden utslitt, og vi må bli igjen.

Det nytter ikke enslig å flytte på en kval.

Jorden er en landingsplass

For mor og far og barn.

Så suser verden videre med vinger som en fugl.

Og luften blir til virvelstorm

Som rensker alt som er.

Men fjellene er faste, og står igjen som lys,

Som bauta over livet:

Vårt noble fedreland.

17. 

HER

Her er jeg nå, og her er du

Som korn og kjærlighet.

Jeg har vandret tusen mil,

Men ankrer nå

Som Noa på det høye fjell.

Og vinden river, flagget slår.

Mitt navn er blitt et segl.

Jeg flyr i vind fra nord til sør,

Og strander her hos deg.

Her er jeg nå, og du er her

Med pass og kart, min venn.

Her synger fuglene for oss.

Og jeg har funnet stjernen min

Som lyser over alt.

HÅND

Ta min utstrakte hånd.

Favn meg som barnet som smiler og ler.

Kom nærmere. Gi meg ditt hellige brød

Og løft meg fra jorden, til Gud.

Fra døden til livet jeg seiler min sjø.

Du våker og fører min fot.

Jeg flyr i landskapet med utstrakt hånd,

Og speider ditt lys, over der.

Min grunn er festet i kjærlighet,

Mine søyler strekker seg høyt.

Du ser meg i nåde, og gir meg en hånd.

Til sist drar du båten i land.

TIDEN FLYR poesi 21/13 (kp.2) *Sigve Lauvaas

Munch-ill

6.

Å OMFAVNE

Gå og omfavn dette menneske.

Du vet ikke hvem du omfavner,

Men gjør det.

Du har også vært et barn.

Gråt litt, om det hjelper,

Gråt med ansiktet

Og løft dine armer mot himmelen.

Og solen vil omfavne deg, mitt barn,

Som bor på den andre siden.

Omfavn alt du ønsker med begjær,

Og kjenn varmen kommer tilbake,

Og himmelen blir glad

For at du finnes der ute

Mellom venner.

ORD

Ordene skaper frihet.

Deg vil jeg elske.

Henne eller han vil jeg favne

Og løfte fra jorden

Som en stjerne.

Du skinner i det blå, flyr

Rundt mektige osean og fjell,

Fra pol til pol, med tungespissen

Imot oss, og slikker jorden

Som en stjerne.

Du er et ord, et navn om frihet

Som rører ved mitt hjerte,

En sang om vår som bruser og lever

Som en nyfødt baby

Som babler og danser på veien

Som en stjerne.

7.

SLAG

Den som rammes av et slag,

Skygger for solen

Og må gå i dvale en tid,

Mens fuglene flyr til og fra reiret

Og holder utkikk.

I kjølvannet av dette blir noen skjelvende,

Og redder kaffekoppen

Mens sengen flyter

Og pleieren må komme på besøk

For å notere.

Slag kan inntreffe en engel på jorden

Som ikke vet om skyskrapere

Og bor fredelig mellom fattige i slummen

Som en lysende krystall

Som lever i kjærlighetens ånd

Og berører alle med utstråling av en veldig kraft

Fra Paradis, der englene bor

Mens de venter på oss.

GARTNEREN

Takk og pris for gartneren

Som holder hagen pen

Og rensker og beskjærer greiner

Som ikke bærer frukt.

Stammen setter stadig nye skudd,

Og ugraset vokser opp i hast,

Men gartneren ser etter de løfterike

Som kan redde jorden,

Og planter nye frø der jorden er dyp

Så livet kan blomstre til våren.

Hagens vekster pryder landskapet,

Og høsten kommer med god avling i åker og eng.

Og stjernene lyser ned på frukten i hagen

Og kysser alt som er verdig og godt

Så menneskebarnet kan leve, og tilhøre det evige lys

Fra morgengry til morgengry.

8.

FLYR

Tiden flyr forbi meg,

Og jeg står igjen på en holme

Med en tom kiste.

Hvem skal bestå for all tid,

Når bildene smuldrer

Og ordene ikke kommer tilbake?

Vi er ikke erindringsløse,

Og heller ikke hjerteløse, men lever

Og ånder i lyset, som strekker seg ut til alle.

Ordene er hjelpeløse uten oss

Og vi er hjelpeløse uten ordene, som er våre vinger

Fra dag en til vi er ved målet, bak alle fjell.

Tiden flyr, og vi flyr som fugler i landskapet

Til kropp og trær visner og sjelen roper til Gud

I forvandlingens time.

I BEGYNNELSEN

Så langt tilbake jeg kan huske,

Banket et hjerte for livet

Med høyere mål enn stjerner.

I begynnelsen var ordene en oase

Jeg knapt kunne berøre.

Hjernen var ikke døv og blind for alt det vakre, 
Og drømmene kom oftere

I form av mennesker med vinger som kysset jorden.

9.

FLYTTING

Mennesker flytter seg som duer

Og har en lengsel om å komme hjem.

De reiser med fly over kontinenter

Og søker et paradis.

Alltid er noen på flykt for å overleve,

Og andre søker lykken.

Et eventyr skaper flytting, og livet gror

Mellom høye fjell.

Skadeskutte mennesker, fordrevne barn

Roper i ødemarken etter en oase,

Og søker ly i en hellig kirke

Der friheten er uendelig.

LYS

Hver stråle flyr

Som celler av en mektig sol,

Som paktens ark på vandring fra begynnelsen

Til siste skrik i horisonten.

Lyset tar seg frem som en elv

Gjennom landskapet, og forteller i stillhet

Til minste avkrok, og til paven i Rom,

At sommeren er nær.

Lyset flyr og favner, løser lenker

Og raser frem i lidenskap, etter ordre.

Med høyt tempo glir strålene over oss

Og slynger seg rundt oss

Som elskelige par bryllupsnatten.

Her innvies vi til et forbilde for livet,

Som strømmer gjennom oss

Med lysets hastighet til en ny fødsel er på gang.  

10.

BLOMST

Med elskelige øyner

Våkner vårens blomst

Og smiler kjærlighet til oss.

Nesten uten ord

Griper vi om hverandre,

Og hjertet slår for den ene

Som for hele verden.

Vi er beskyttet fra alt,

Og blomsten hviler om natten

Som et gyllent håp, en knopp

Til en ny blomst med vinger

Som flyr med elskelige øyner

Og favner alle.

Det er vårens vakreste eventyr

Når hjerter slår i takt

Og blomstene spretter frem

Og hilser velkommen

Med et smil som ikke er til å skjule.

VÅRT INDRE

Når porten åpnes flyr sjelen.

Vårt indre vinner større terreng

For hver dag som går.

Tiden flyr med oss, som er innesperret

I løfter om en ny tilværelse

Med frukt og bær, og et lønnlig håp

Om å møte den ene som er over alle.

Det er befriende å høre susen av engler,

Når den tiden kommer.

Da vet vi ikke hva som skjer med frukttrærne,

Når alle blir mette av lyset som stråler frem

Som en velsmakende olje og helbreder

Ondskap med kjærlighet.

Tidssoner3-ill

TIDEN FLYR poesi 21/13 (kp.1) *Sigve Lauvaas

Tidssonekart-ill

Atlanterhavsveien-ill

1.

GLEM IKKE

Glem ikke kjærligheten.

Den vil kommunisere med deg.

Altfor mange skjebner går til grunne,

Av mangel på kjærlighet.

Jeg føler meg ofte som et takkekort.

Det skal så lite til for å oppmuntre.

Et glass rent vann gjør dagen velsmakende,

Og vennskap gror over alle grenser.

Glem ikke morgenlyset,

Som tar imot ditt ansikt og din hånd.

Skjønn er du mellom liljer og lyng.

Som en stjerne danser du om natten.

Glem ikke røttene, som livet utgår fra.

Hver grein har sine røtter.

SPRÅK

Den som ikke har språk, kan ikke se

Poesiens gylne ansikt.

Hver dag blir jeg berørt av lyset,

Som møter meg med andakt.

Om jeg leser ordene fra høyden,

Er jeg like vis.

Den som forstår språket,

Vokser i kjærlighet til sin neste.

Himmelen og jorden favner oss.

Vi er svøpt i samme laken.

Om nettene drømmer jeg om en åker

Som vokser over alle grenser.

2.

GAMMEL

Å være gammel forteller ikke så mye

En septembernatt.

Om speilet sier over 30,

Kalde føtter, uten rift på damer,

Og altfor uflidd, gir det ingen sommer.

Det begynner å skrante med hukommelsen,

Brillene fallerer i min beste alder.

Damene går forbi, og vet nok

At jeg er en gammel patriark

Fra historien, som seiler hjerteløst

Mot strømmen.

Å bli gammel er en privatsak alle må bry seg om,

For det har med pensjonen,

Som virkelig er betalt inn for lengst

Når en er blitt 60

Og ikke kjenner noen å snakke med

I ensomheten bak fire vegger.

MISFORSTÅELSE

Jeg hører de sier ensom,

Men det må være en misforståelse,

For jeg har betalt inn mange penger på konto

For å ha selskap i alderdommen.

Klær er det ikke så farlig med,

For jeg er stort sett inne

Bak tykke gardiner.

Men dokteren sier lyset helbreder,

Så jeg må nok se litt på fuglene

Som alltid er i godt humør,

Så små de er.

Ensomhet er ikke å være alene.

Der tar vitenskapen feil.

Å tenke på noe stort og ekte, som en nydelig dame,

Får meg ned på jorda, og gjør det enklere å leve

Sosialt, med eller uten nærkontakt

Og utsikt til havet.

3.

REGN

Velkjent regn kommer

Og vanner jorden.

Mine klær blir også vannet.

Klissvåt går jeg i regnet

I ensomhet.

Hadde jeg vært et tak,

Kunne jeg tatt imot regnet med ro og verdighet.

Nå må jeg inn for en tørk mellom fire vegger.

Men regnet banker på

Og krever oppmerksomhet

Som et lite barn, som hvemsomhelst.

Uten klær ville jeg bli naken.

Regnet kunne satt seg fast

I ensomheten på jorden, og blitt til en bekk.

Stadig kommer regnet fra nye vinkler

Og presser seg frem fra skyer og basseng

Med tusenvis behagelige folk

Som romsterer på stranden eller i parken,

Hvor trær og busker suger til seg

Som små barn.

ARBEID

Når regnet høljer ned

Må jeg arbeide med mine poetiske skrifter,

Som trykkeriet tar seg av som en barnehagetante,

Sirlig og forsiktig, ord for ord

Til en deilig småkakedeig som lyser opp hverdagen,

Så arbeidet kan gå videre, mens tiden flyr.

4.

MILD LUFT

Nå er luften mild. Vi flyr

Gjennom alle land,

Og trenger inn i gamle hus

Som tørster etter luft og ord.

Jeg er en fattig, gammel mann

Som flyr fra fjell til fjell

Og favner morgenrøden der

Hvor himmelen er god og varm.

Jeg kjenner ikke deg

Som kommer med ditt ørkenskrin

Og lengter etter vann,

Men du er også en av oss

Som flyr fra sted til sted

Som skyggen av en landingsplass.

JEG LEVER

Jeg lever slik at de kan se

Blomster i hagen, at noen synger

Mellom gamle epletrær,

Der vinden kastes hit og dit

Av høye fjell og hav.

Jeg lever ganske nær en vegg

Av hard betong,

Og kjenner kulden som et arr

Som aldri gror.

Jeg smiler som en gammel mann,

Og mener livet flyr som dugg for sol,

Og skriver poesi

For dem som lever mellom oss

I kjærlighet og synlig stas.

5.

SMIL

La meg smile.

De gamle må smile litt over livet

Som raser i vei på asfalten

Og i luften, over høye hus og fjell

Der isbreen roper

Mens noen elsker på stranden,

Forsikret om godværet

Som strømmer til fra havet.

Å smile gjør godt.

Det får oss til å le noen ganger,

Som bokhandleren i Nablus

Eller fiskeren i Lofoten.

Vi kan bare smile på veien,

Så vi ikke glemmer barnet som er født,

Og rosene på marken,

Alle fuglene.

La meg smile av poetene, som legger ord til rette

Som fisk på disken, som blåbærkurver.

Dagen lang smiler jeg som sol eller måne,

Over alle som vandrer og forteller om livet som flyr,

Beruset av honningkaker og mineraler

Som skal hjelpe for alderdommen.

Jeg smiler.

Og der finnes ingen steder jeg kan dra smilet tilbake

Før ved solnedgang, eller når alle mennesker blir samlet

Til avskjed, og må ha trøst av en oase

Før lyset kobles ifra.

Jeg smiler hvert sekund for det usynlige som lever

Og gjør hverdagen til en høytid.

Jeg smiler over ditt ansikt og dine lepper,

Og ønsker deg velkommen så lenge jeg kan fly i dine armer.

laus13@live.no