TIDEN FLYR poesi 21/13 (kp.8) *Sigve Lauvaas

Munch-ill

38.

I RONDANE

Ikke et vindpust, ingen fløyte

Spiller for de høyere sanser.
Luften er god og varm.

I dette landskapet går elvene rolig,

Og stiene er mosegrodde.

Men i høyden går majesteten

På eggen og drømmer

Om et annet liv.

Hva skaper denne atmosfære av ro?

Hvem bor i disse fjellmasiver

Som troner mot månen?

Her er ingen som kan språket,

Og byduren er langt borte.

Den vise kneler, og nonnene

Viser tegn i ærbødighet til skaperen.

En høyere sansing iler i kroppen.

Håndflaten tar imot luften,

Som er ren som barnet

I mors liv.

ALDER

Alderen tynger. Jeg er tung av det evige

Som går gjennom dager og netter.

Min første morgen er i det blå,

Og horisonten lyser for alle vinder.

Alderen vitner i furer

At livet må bøye seg for allmakten.

Barnet undrer, og den gamle undrer

Mellom stjerner og Gud.

Begge er langt borte fra evigheten,

Og likevel så nær det bunnløse havet

Som kimer livets melodi med lokkende fløytetoner.

Alderen kommer nærmere for hver dag,

Og hørsel og syn svekkes,

Leppene revner, og ordene blir til morgenrøde

Mens brøddeigen er i ovnen.

39. 

MISTET

Der ute er vi sammen

Og forsvinner, litt etter litt.

Vi mister fotfeste.

Lysene i parken forvinner,

Solen står opp,

Duggen stiger i luften til skyer,

Og kommer igjen.

Vi mister venner, mister oss selv

Gjennom tiden,

Under de lysende greiner i rommet.

Vi forstår at det er sent

Og kryper sammen som en blomst

I kjølig vårnatt.

Frukten detter ned i stormen.

Langsomt glir vi ut

I det store havet, i tidshjulet,

Som fanger opp alle i sitt garn.

FANGET

Tiden tar oss til seg som sine barn.

Vi blir fanget, og favnet, som små under

Fra en annen planet.

Vi er mørke og lyse i huden, og har øyner.

Tiden vet alt, og tømmer oss for innhold

Før avskjed.

Vi er omsluttet av tid og luft, og lærer

Å omgås hverandre.

Vi er fanget i rommet så vi ikke skal gå oss bort.

Og rommet er vårt hjem,

Hvor gleder og sorger setter dype spor

Mens vi venter.

40.

TIDEN

Tiden legger seg i armene våre,

Og holder oss sammen

Til vi våkner under blomsterteppe

I en annen virkelighet.

Langsomt strekker tiden ut sin løper,

Så vi kan gå fritt i rommet

Og være venner.

Lyset har vi med oss på reisen

Som en veiviser og bror.

Og i alt som rører seg i verden er tiden

Nærværende, som en gnist fra evighet.

HVEM

Hvem beveger seg under store kuppellys

På jorden, mens tiden går i rommet

Og hilser oss med navn?

Hvor er den delige morgenrøden

Som fanger vårt øye?

Arkitekturen stiger som gras og trær.

Fjellet stiger som fundament

I hverdagens blå bølger.

Tiden ror i livets hav og sanker sjeler.

Englene tar imot alle kronblad,

Frukten fra Eden, og venter barnet

Som skal gjenføde Israel.

41.

KROPP

Å, din kropp gjør meg glad.
Jeg ser gjennom øynene dine

Hva du ønsker.

Jeg vil nå deg med hjertet mitt

Og holde deg i armen.

Jeg vil sove tett ved din side.

Du som lyser opp verden, og skaper

Lengsel i alle ledd, kom til meg.
Jeg roper på deg, min elskede,

Og skriver navnet ditt i gull.

Havet gråner, og menneskene gråner,

Men du er like sterk.

Du er tidens figur som venter

At jeg skal komme inn i din hverdag

Og skape fest og latter.

Med en skjelvende munn vil jeg kysse

Den utvalgte, og gråte ut.

Jeg vil lytte etter tidens ekko i mitt hjerte,

Som forteller om horisonten

Som kommer stadig nærmere min dør,

Og snart vil sluke oss alle,

Som en hai sluker barnet.

Da er det slutt,

Og kjærligheten blir til avskårne blomster

Som visner og dør.
Tiden tar oss inn i sine store blå folder,

Mens leppene stivner

Og ansiktet mister sin kraft.

Da er vi et sloknet lys i himmelrommet.

Men Gud kysser de gjenfødte barn

Til en ny vår.

  

TIDEN FLYR poesi 21/13 (kp.7) *Sigve Lauvaas

Jotunheimen-ill

33.

LIVET

Livet handler om å leve.

De døde har nok med seg selv.

Å leve, er å vie seg helt

Til å elske det skapte før natten kommer

Og skjermen blir svart.

Livet er nå, være til med en inderlig glød,

Strekke seg frem som en gnist,

Som en blomst på jord.

Livet er mer enn ord.

ORDENE

Ordene lever, selv om dikteren er død.

Lyset du gav meg, skal jeg gi videre.

Tiden er en strøm, en kilde,

Hvorfra alt liv vokser ut, - og synger

Fra morgengry til morgengry.

Ordene lever i dette rommet, i denne foss

Som maler dag og natt og skaper liv.

Ordene er brød og vann i mitt hotell,

Og formes kvikt til poesi

For kjærlighet og eventyr.

ALT

Rom og tid og liv og luft: Alt er kjærlighet.

Uten denne skrift, var alle døde.

Alt er over vår forstand. Vi lammes av å tenke.

Våre lepper smalner inn til takk.

Grenseløst er alt det skapte.

Og vi er til som frø på jord, som barn og lys,

Som speil av Gud.

Det er under over alle under, at vi er født

Med arv og språk, og hører til en frodig slekt.

Alt er kjærlighet. Alt er nåde.

34.

Å TIE

Snart må jeg lære å tie, lære å lytte mer.

Ordene gir meg styrke.

Jeg plukker dem opp som bær.

Jeg smaker, og lytter lenge

Og kjenner hvor veien går. Jeg tier

Og undres på tiden, som gav meg så mange år.

Å tie er mer enn å lytte.

Tilgi, min nådige Gud. Ditt navn vekker jorden.

Jeg tier, og hører det vokser og gror.

DU

Du spenner dine vinger over hvelvet

Og favner med kropp og sjel.

Din ånd vekker ord fra mitt hjerte.

Jeg synger om evig vår.

I nettenes natt stråler korset.

Ditt ansikt lyser mot nord.

Med gullskrift er navnet skrevet

Du frelser båten i havn.

Du veier og måler hvert eneste barn

Som vandrer på sti og fjell.

Du gir barnet, sin tilmålte tid

Før livsstrengen klippes av.

Du flommer på jorden med kraft og lys

Og skjenker din kjærlighet.

Som takk for livet, jeg gir min sang

Og følger stjernen mot evighet.

35.

ØYE 

Jeg øver mitt øye, øver min munn.

Mine lepper er uten gnist.

Livet er tungt. Jeg vandrer blindt,

Som en tigger i nattens lys.

Hva ser jeg i mørket? Jeg drives frem

Av andre som gikk her før.

Jeg er alene, et gråkaldt seil

Som speiler i nattens slør.

Jeg øver mitt øye fra fødsel til grav,

Og spiller om kapp med tiden.

Jeg lever i undring over alt som skjer.

Mitt øye vil forstå det siden.

Jeg ser en slette, og sanser en hånd.

Ditt øye ser alt med et blikk.

Jeg søker ditt spor, og vandrer i vei

Over grensen, i nattens lys.

BARNET

Jeg løfter barnet.

Jeg løfter en klode,

En verden med øyner og lys.

Barnet er som en kraftstasjon

Med to håndflater

Og en munn.

Ansiktet speiler alt som er

I huset, i rommet

Som åpner seg mer og mer.

Barnet har en høyere sansing.

Jeg strekker meg etter barnet

Som etter en ny klode,

Et fyrlys for tid og evighet.

Barnet er begynnelsen på en ny reise.

36. 

ORD

Lenge før ordene, var tid.

Ord og bilde er flettet sammen

Som tid og rom.

Jeg lytter til vinden i trærne.

Ordene stiger i skyer, og seiler over jorden

Fra stue til stue på lydbølger

Gjennom luftens uendelige hav.

Ordene lever i dypet av vårt hjerte

Som et ekko,

Og styrer livet som en bussjåfør

Gjennom smale korridorer i landskapet.

Tiden jager fra grein til grein

Til kronen, høyt der oppe

Under himmelstjerner, og vinker

Og roper navnet.

KRAFT

Det er kraft på vei.

I min alder er kraft et tegn på liv .

Jeg venter på et under,

At kraften som ligger gjemt i mitt indre,

Må komme frem i lyset.

Brønnen har kraft i hver dråpe.

Jeg kan drikke kraft til fornyelse.

Jeg håper at kraften skal vekke min sjel

Til en dypere innsikt i livets hemmeligheter.

Barnets undring løser krefter i rommet

Til lys og varme, som favner alle

Med et rent hjerte.

37.

LÅN

Tiden er ikke min eller din.

Vi har den på lån.

Sangen er ikke det eneste vi har.

Den vekker oss fra dvale.

Navnet omslutter tiden.

Og vi lever i den som gjester,

Kledd i vind og skyer.

Jeg vet ikke når tiden kommer

Eller går. Den er her

Som en elsket venn,

Og smykker oss med nye sanger.

Tiden hyller troskap til evig liv.

Ydmyke tar vi imot hvert sekund

Som en gave fra evighet.

Vårt navn som er skrevet

I adresseboken.

FLYKTE

Vi kan ikke flykte fra tiden.

Vi kan ikke leve utenfor dette rommet

Med hvite kupler.

Tiden gir oss en stemme.

Vi er ikke i fengsel, men kommer ikke videre.

Grensene er sperret.

Bak dødens mur finnes ingen tid.

Når reisen er slutt, må vi være klar

Til forvandlingen. Bak alle fjell synger englene.

  

 

TIDEN FLYR poesi 21/13 (kp.6) *Sigve Lauvaas

Høst-ill

28.

TIDEN

Hva skal vi gjøre med tiden

Som valser av sted?

Tiden stirrer på oss gjennom alle vegger,

Og flytter seg ikke.

Tiden er mer varig enn fjell.

Vi kan klatre i tiden, og bygge hus

Av mektige marmorsøyler,

Så folk blir svimmel av å se opp.

Tidens tann hviler over oss alle

Som en tårevåt sky.

Vi rådslår hva vi skal gjøre med tiden,

Og kysser støvet.

Tiden er som en livsnerve, en pulsåre

Fra skapelsen av.

Vi hører bruset av mangfold,

Og vi kan ikke bebreide livskraften

Vårt eget liv henger i en tynn tråd,

Som blir vernet om av en mektig velgjører

Vi må forstå at vi er elsket.

Hver dag er et under i mitt verdensbilde. 

KRIG

Jeg er blitt til under krigen, forsvarsløs

Og med en sterk vilje.

Å overleve mine søsken med røtter i Israel,

Var et mirakel.

Fedrene lengter etter å komme hjem.

Og jeg begynner å skjønne dybden i ordene

Å bli født til en hellig arv.  

Krigen pågår døgnet rundt i media, og på gateplan.

Sannheten skal skjules for alt folket.

Ordene forvrenges, og jegerne driver de forsvarsløse

Til Negev, der krigen igjen setter spor

Og rydder vei for Messias,

Som skal redde sitt folk i tolvte time.

 29.

UNDER STJERNER

Vi trenger ikke diskutere stjerner.

De går sin vandring, som alle mennesker også bør gjøre.

Vi er som tjenere på jord, skapt for hverandre.

Vi er formet som døråpnere, og lys som sprenger grenser.

Likevel er vi støv i mot Guds allmakt.

Vi reiser i tidens strøm, som jager over jorden,

Til alle barn er kommet hjem.

Under stjerner trenger vi et nådig smil.

Vi gleder oss over hver dag, og skjuler ikke vår takk.

Jeg lever, fordi min venn lever under min hud.

Hans lys gir meg trygghet og glans, så jeg kan se veien.

GLEDE

Den som mister sitt liv i prøvelsene, skal få evig liv.

Store murer skal smuldre, byer skal forvandles til aske

Når folket glemmer ordet.

Den som går med fredsbudet, skal bli konge.

Rikt skal den fattige velsignes, som gir lys til verden.

Englene skal bære den rettferdige til paradis.

Den som taper alt, skal få en gevinst som er mye større

Enn all verdens rikdom.

Velsignelsens beger skal tømmes over barnet, som over Israel.

Den som tar imot med glede, får stor lønn.

Den falske skal miste sitt hjerte,

Mens den som lever i tro, håp og kjærlighet

Skal få dobbelt av alle sine velgjerninger.

30.

VI HAR IKKE TID

Uten tid kan vi ikke leve.

Å vokse opp, tar tid.

Å krympe sammen, tar tid.

Tiden er en forbruksvare,

Som brød og vann.

Når tiden klippes av,

Er det bare sekunder igjen.

Og klokkene ringer i tårnet

Når navnet blir skjult.

Vi har ikke tid, sier noen.

De vrøvler i vei.

De døde kan ikke tale.

Uten tid har vi mistet ansikt,

Og er støv og mold.

Å FLYTTE INN

Å fødes, er å flytte inn

I tidens stor rom.

Jorden er en fødestue,

Et blomsterbed og akvarium.

Her er vinterhage og sommerhage,

Og drivhus for den edle frukt.

Vi flytter inn under stjernehvelvet

Og lesker oss med sol og vann.

Vi tar til oss av tidens forråd,

Og lader opp fra pust til pust vårt ømme hjerte,

Som tikker liv til alle ledd.

Vi holder tankekraften høyt i ære

Og salver oss med tid og luft,

Som holder kroppen vår i ånde

Og gir drømmer, håp og horisont.

31.

VIKTIG

Det er viktig å vite at tiden flyr,

Og ingen kan fange den inn.

Men hver har en kvote, så bruk den nå,

Og lev mens det ennå er tid.

Hver morgen, litt gymnastikk er bra.

Gå en tur mens du kan.

Det er viktig å synge mens tiden flyr.

Alt ligger foran, et eventyr.

Så er det natt og grav.

Tiden er ikke utenfor alt.

Tiden er her og nå.

Jeg løfter ditt navn over alle fjell,

Og kjenner at du er min elskede,

En stjerne over alle stjerner

I det himmelblå.

Hvem var du, hvem er du som flyr i natt

Og glemmer at tiden er din?

Favn tiden som barnet, hver stund på jord.

Så lenge det er liv, er det håp.

Du kan se sprekker i mange speil

Og tretthet i metall og hus.

Det lakker mot vinterstorm,

Og båten legger til havn.

Tiden renner i foss og elv

Mot havet, som is og snø,

Mens krigen i verden brøler og blør

Som bilder på tidens tegn.

UNDRING

Den ene er ikke hvem som helst, og setter dype spor.

Kjærlighet under stjerner mellom forelskede par,

Er undring og ømhet i tid og rom, en fornemmelse av paradis.

32.

TIDEN

Tiden står ikke stille.

Hva kan jeg gjøre med den?

I alt som lever er tiden.

Bak graven er tiden et minne.

Den tilmålte tid kommer aldri igjen.

Når reisen er slutt, flyr tiden

Til nye prosjekt, min venn.

Liv og tid er tvillingpar,

En rikdom vi sent begriper.

Fugler og trær hører tiden til.

Og så lenge det heter tid på jord,

Finnes menneskebarn.

Tiden gir håp for den stolte slekt

Som planter frø og dyrker korn.

Tiden gir ekko i fjell og by.

Nå er det tid å leve.

Alt som er bak, er minner og ord.

Tiden kommer aldri igjen.

Den strekker seg frem i lauv i skog,

Og lyser i himmeltaket.

FORVANDLING

Når jorden brenner,

Så brenner tiden.

Og hvem kan leve uten tid på jord?

Det er et mareritt å se

At byen brenner ned, at fjellet brenner opp.

Og tiden flyr med oss en dag,

Og forvandles til evighet i nye rom,

Der vi kan feire fred i kjærlighet

Til nye søsken, nye venner,

Far og mor.

  

TIDEN FLYR poesi 21/13 (kp.5) *Sigve Lauvaas

Negev-Israel

23.

KANSKJE

Kanskje noen drømmer om mitt navn?

Kanskje du er ute mellom stjerner

Og leter etter spor av liv?

Kanskje er du den myke fauna

Som glitrer ved morgengry?

Kanskje vil du kysse barmen min

Og løfte meg mot stjerner?

Kanskje er du bare min

Når tiden kommer?

Kanskje drømmer du om meg,

Og håper at jeg er tett ved bålet ditt?

Jeg glemmer hvem du er en stund,

Og svever mellom stjerner.

Kanskje er det virkelige livet nå,

En smeltedigel, en skapingsprosess av ord og ånd?

Kanskje er jeg ditt kjære barn i kveld

Som trenger kjærlighet, som brød og vann?

LYS

At jeg er et lys som flyr, et lys som brenner opp

Og blir til nye lys i evighet, er underet

Jeg prøver å forstå.

Jeg ser at knærne tørker inn, at tiden flyr.

Og jeg blir latt til bake her som båt og kropp,

Mens sjelen flyr til Paradis for fulle seil.

Jeg er et lys som vokser opp til stjernebål.

Jeg lyser over alt. Jeg er en stjerne for meg selv

Som viser vei med kropp og sjel, og skriver dikt

Om navnet som har gitt meg liv,

Og skaper nytt av ingenting, vår Gud i himmelslott.

24.

TA TIDEN MED

Ta tiden med i alt du gjør.

Bruk tid så lenge tiden finnes.

Når tiden klippes av, du dør,

Og livets gnist forgår, forsvinner.

Som lynet blinker, tiden raser frem i takt.

Ord og lys går hånd i hånd med oss.

Tiden er som blod og luft i dag.

Ære den som skaper liv av kjærlighet.

I ditt navn er tiden som et hav.

Uten dette havet kommer ingen båter ut.

Tidens hjul skal en gang stoppe helt.

Ved livets flod står englene i hvite klær

Og synger navnet, Gud av Gud.

KNUST

Knust er tiden, knust er dagen.

Veien frem er knust og øde.

Huset, skogen, fjell og vidder

Ligger knust, og flyr i vinden.

Tiden knuses dag for dag.

Som et hjerte knuses verden.

Tiden går i tusen knas,

Som en glasskål stikker piler.

Tiden flyr med alt som knuses.

Dag og natt skal skrotes ned.

Hver en tanke skal på bålet.

Alt skapes nytt i kjærlighet.

Tiden mørkes, tiden vinker,

Tiden flyr som fugl i vinden.

Barnet hviler lysredd, våken.

Tidens hjul, er livets gåte.

25.

STILLHET

I stillheten er den ensomme sjel

Og venter på en tiurlek.

Det er en vanskelig kunst å fly.

Og det er vanskelig er å spille som en gjøk

Eller en nattergal.

Lengts inne i stillhetens hus,

Er mitt hjerte fylt av lengsel.

Jeg vil ut til en levende, frodig verden,

Som stadig gjør fremskritt.

I stillheten lengter vi å bli funnet av den ene,

Som ennå er langt borte.

Vi vil nærmere tiurens lokkespill

Og lære å finne de rette.

GRENSER

Der er grenser for alt.

Jeg ser ut av små vinduer,

Og merker at solen går ned

I en rødglødende stripe

Som grenser til evigheten.

Grensene vokser mellom oss

Som rekkverk og hekk,

Til jeg er alene igjen

Og venter på en ny morgen.

Vokt deg for grenene, sier noen.

Men den som har passet i orden,

Trenger ikke frykte.

Grensene er til for å holde oss sammen

Om kjærligheten til språket og hverandre.

Det er vår lodd å trekke grenser om mitt og ditt,

Men alle er velkomne til en ny vår. 

26.

FROST

Frosten sprenger, frosten sprenger.

Ennå er det vinter her.

Alt er øde under isen.

Livet gråner, livet smuldrer.

Frosten tærer tid og rom.

Jeg er ensom, uten venner,

Fryser som en naken hund.

Vinden suser, snøen driver.

Frosten lenker seg til jord.

Barnet gråter i sin hytte.

Nøden skriker mens vi venter

Fuglekvitter, sommersol. 

Frosten sprenger, grenser sprenges

Mellom folk og land.

Stormen uler, stormen jager.

Tiden klippes som en snor.

Frosten sprenger, frosten sprenger.

Kulden iser far og mor.

Se, de reiser fra hverandre,

Hver sin vei, fra pol til pol.

IS

Isen legger seg på dypet, og kryper frem.

Med en livsgnist ser vi isen

Som en ørken, uten håp.

Men med seil, og pass mot målet,

Kan vi rope livet frem - til en vakker, liten stue,

Mellom høye, bratte fjell.

Isen i vårt indre brenner frostrøyk over elv og dal.

Snart skal livet bli forvandlet

Til et frø i den evige skogen.

27.

TID***

Alt har sin tid.

Om tusen år sitter vi nok på ørnevinger

Og speider etter våre barn, og barnebarn.

Tiden jager i gatene, og på motorveien.

I fjellet jager tiden over grensene.

Passet er åpent for alle.

Vi skal over en dag.

Tiden lengter å bli ferdig.

Strikken er snart koblet sammen med evigheten.

Da er alle bussene i garasjen,

Og togene står på stasjonen,

Og alle himmelhjul har stoppet sin vandring.

Alt har sin tid.

Og alle må bli ferdig med sitt løp.

Men en dag klippes strengen av,

Og det endeløse jaget er forbi.

Da kan vi se som speil i speil ansiktet til Skaperen,

Som ønsker velkommen hjem.

ANTENNE

En ny antenne gav meg alle kanaler.

Vi kommuniserer med mennesker over hele kloten.

Søsken møter nye søsken.

Vi dresser oss foran kamera

Og signaliserer med hele kroppen hvor vakre vi er.

Sannheten kan ikke lyve.

Ordene skal frem. Og der ordene beveger seg, er liv.

Livet gir lys for hele verden, så vi kan både se og høre.

Vi er selv antenner for hverandre,

Kanaler som søker kontakt.

Vi er til for hverandre, som luft og kjærlighet,

Som lys og liv. Vi er ordene som lever i tidens puls,

Og synger til skjermen blir svart: Takk til Gud. Takk til Gud.